Livstegn

Jeg prøver så godt jeg kan å holde liv i bloggen når jeg sitter på telefonen, men jeg må bare innse at telefonblogging ikke er helt min greie. Det fungerer så klart fint for de strøtankene jeg sitter med, eller for de enkle bildene jeg kun har lagret på mobilen, men utover det blir det i hovedsak meningsløst pjatt.

Tenker jeg, i hvertfall.

Ikke at jeg har noe videre interessant, tankefullt og smart å komme med nå, men det føltes rett å skulle oppdatere bloggen etter en alt for stor porsjon med pølse og potetmos. Kanskje det ikke var helt rett tanke- hvem vet?

I dag er en dag der jeg ønsker meg et ubegrenset lager av shampoo og gode såper, slik at jeg kan stå i dusjen til jeg er minst like liten som en nytørket rosin. Jeg ønsker også at alle de artige neglesakene jeg har bestilt dumper ned i postkassa (jeg har nemlig tatt av på eBay. Tror du meg ikke?) sånn at jeg kan pynte meg.


Og i tilfelle du ikke trodde meg:

...Jeg tuller ikke om sånt.

Og før du begynner å rope- jeg skal snart ut i et års permisjon- NOE skal jeg da bruke tiden på, vel?