Jeg liker oss.

Historien gjentar seg.

Det går jo sånn som det alltid går.  Det gikk ikke sånn i fjor, men da var det så mye baby og kos at det ikke spilte noen stor rolle.

Det er høst.

Det høres på vindkastene og regnet som slår mot ruten. Det synes på haugene av dødt løv som vokser i grøftekanter og i krokene på lekeplassen. Det merkes på alle prosjektene jeg drømmer om, men aldri fullfører eller setter i gang med.

Jeg prøver å starte opp igjen med yoga. Prøver å få kroppen i bedre form, kanskje lure hjernen til å tenke at den ikke må ha sjokolade hver dag  (selv om jeg i dag har spist to- whoops). Kanskje jeg klarer å opprettholde det lenger denne gangen. Kanskje det slutter å være like tungt om jeg fortsetter.

Mest av alt er jeg bare sliten. Jeg sitter fast i en forkjølelse som aldri bryter ut. Daglige hodepiner som slår ut både hjemme og på jobb. Lager meg et mentalt notat på at jeg bør drikke mer vann, bruke mindre tid foran skjermer. Vet likevel at det ikke blir sånn, og hiver innpå en paracet. 

Alt er som vanlig, alt er som før.

Nesten.
Nå er vi fire på to og en på fire.