Alle snakker om det nye statsbudsjettet for tiden. Alle liker og misliker deler av det, og alt for mange blander seg inn i kommentarfelt i diverse nettaviser. Det å lese igjennom slike kommentarfelt, får meg innimellom til å tenke at man tar ytringsfriheten litt for seriøst. Joda, jeg er glad for at vi har friheten til å si hva man vil her i landet, uten å bli straffeforfulgt, men det betyr ikke at man er
nødt til å spre sine idiotiens vinger i ethvert åpent kommentarfelt man finner. Det er tross alt dette vi har blogger til.
Jeg mener også ting om det nye statsbudsjettet, og mange av dem er overraskende positive. Regjeringen ønsker å øke barnehagesatsene med 100 kroner i måneden, men samtidig senke dem med 500 kroner per måned for vanskeligstilte familier. Dette støtter jeg med skyhøye kneløft. Jeg er nå i en situasjon der jeg er priveligert nok til å ha rekkehus, stor bil, en unge på SFO og en til på vei- jeg kan ta meg av slikt selv, og en hundrelapp i måneden vil knapt nok merkes i vår lommebok. Situasjonen min for tre år siden, derimot, var en helt annen.
Jeg var mutters alene med lillemor, og før jeg begynte på studiene, skulle et beløp på 14.000 i overgangsstønad (aleneforsørgerstønad) fra NAV hver måned, dekke alt av livsopphold. Da menes det at det skal dekke husleie, strøm, telefon, barnehage, mat og alle andre utgifter man måtte ha. Hadde jeg kunne spart 500 kroner i måneden på barnehageregningen da, hadde jeg vært mye mindre stresset, og jeg hadde nok vært mye mer mentalt ovenpå på den tiden. Jeg tror ikke det er sunt for noen å skulle vende på hver eneste krone, å skulle prioritere mat over telefonregning en måned, og telefonregning over strømregning en annen, noe man fort ender opp med å gjøre i en sånn situasjon.
Jeg unner derfor alle vanskeligstilte denne rabatten, om man vil kalle det det, og jeg betaler gladelig 100 kroner ekstra når minstemann begynner i barnehage, for at noen andre skal ha det lettere, stresse mindre og kanskje føle seg litt bedre.
Jeg er også en av dem som kanskje er litt gammeldags av meg når jeg stikker hånden inn i det store vepsebolet som heter uføretrygd. Jeg mener at alle mennesker kan jobbe litt, med mindre man er lenket til senga og er lam fra nesetippen til lilletåen. Uføretrygden bør, slik jeg ser det, være behovsprøvd. Ikke helt og holdent, men fryktelig mange kunne klart seg med en prosentvis sykemelding i stedet. Her kommer NAV inn igjen, og her gjør NAV en
fryktelig dårlig jobb. Hadde man hatt en egen etat som kunne sourcet etter bedrifter der man kunne få prøve seg- alle slags bedrifter- tror jeg at man både ville hatt færre mennesker i uføretrygd, og jeg tror man ville hatt mange færre unge mennesker på sosialstønad.
Mye av problemet nå til dags er at det er vanskelig å finne seg en jobb man både trives i og som man klarer, fysisk og psykisk. Mange år med søking, leting og skuffelser gjør deg
lei. Det gjør deg syk og sliten, og det kan i verste fall gjøre deg- nettopp- ufør. Det er ikke alle som er i fysisk stand til å sitte i kassa på Rema. Det er ikke alle som har nok psykisk kontroll til å sitte på et kundesenter og bli kjeftet på hele dagen. Det er ikke alle som klarer tungt lagerarbeid. Mange av de som havner utenfor, er også de som ikke har fullført videregående, og når man da står der, midt i tyveårene uten både kvalifikasjoner og noe å falle tilbake på, er det fryktelig vanskelig å søke på jobber.
Jeg droppet selv ut fra videregående skole etter andre året, og har slitt lenge med å komme meg inn på arbeidsmarkedet etter det. Etter for mange år som døgenikt, var jeg heldig nok til å komme inn på høyskole basert på hobbyen min, fotografi, og klarte etter det å komme meg ovenpå igjen. Langt i fra alle har denne muligheten, og det er der NAV og bedriftene kommer inn i bildet. En 18-åring som er skolelei trenger å få forsøkt forskjellige ting. En 18-år gammel gutt vil ikke nødvendigvis trives som snekker eller som industrimekaniker. Kanskje han derimot ville funnet seg til rette bak kassen i en dyrebutikk, der han får tatt vare på de små pelsballene daglig? Kanskje han ville ha funnet en mer meningsfylt hverdag på et sykehjem? NAV gjør ikke jobben sin nok her. De har en avtale med en bedrift eller tre- de sender deg ut på tvang- for om ikke får du ikke pengene dine- og gir blaffen i om det er jobben i seg selv som gjør deg så syk at du ender opp med å aldri kunne dra tilbake. Her gjør ikke bedriftene jobben sin. Hvordan vet man om man har funnet rett person, med mindre man gir dem en sjangse? Hvordan kan du vite at hun som sitter der, etter tre år på allmennfaglig og uten en eneste jobbreferanse, ikke er latterlig flink til å holde orden på møter, svare på telefoner eller booke rom? Hvorfor må man ha en universitetsutdannelse for at man i det hele tatt skal oppleve å få arbeidssøknaden sin lest?
Joda, mange stillinger krever utdannelse av god grunn. Man lar da ikke hvem som helst strålebehandle en kreftpasient uten at de vet hva de holder på med, men der finnes alltid en stilling på et sykehus som
ikke krever utdannelse. Det handler om vilje.
Til slutt vil jeg, med ytringsfriheten på min side, mene litt om øking av tollgrensen, fra 200 til 500 kroner. Idéen høres flott og fin ut den, men den bringer med seg en bitter ettersmak av "skal nå inkludere frakt og forsikring". Dette kan svinge to veier. Enten gir folk blaffen og fortsetter å handle som før, eller så blir folk bastante, og søker spesifikt etter alle de kinesiske butikkene på eBay som sender ut alt i hele verden for en hundrelapp og gratis frakt. Å komme med unnskyldningen om at "norske butikker kommer til å gå under!" slår meg bare som en enorm ansvarsfraskrivelse.
Så hjelp dem, da! Flere og flere små spesialbutikker går ad undas hvert eneste år. Leia er skyhøy, avgiftene er latterlige og lovverket er gammeldags.
Skal en ørliten butikk som selger retrokjoler overleve, trenger de hjelp. En ting er at det behoves et marked for det, og det gjør det, men når husleie, skatter, avgifter og importkostnader er såpass høye, er det billigere for kundene å bestille kjolene over nettet. Dette har ingenting med tollgrensen å gjøre- slik har det vært lenge. Her må regjeringen komme på banen- her trenger de hjelp! Små butikker er nødt til å skru opp prisene på varene sine for å i det hele tatt kunne gå med overskudd, og selv da kan ikke butikkeiere ta seg råd til å ansette andre enn seg selv, og tar gjerne ikke ut lønn på alt for lenge, bare for å holde drømmen ved like så lenge som mulig. De pantsetter hus, leiligheter og selger biler. De gjør alt de kan, de setter seg i gjeld og de ender til slutt opp med å måtte slå seg konkurs. Dette er ikke noe som har begynt etter at tollgrensen ble vurdert satt opp fra et nivå den har lagt på siden 70-tallet- dette er noe som har holdt på lenge, og som man lenge har hatt muligheten til å gjøre noe med.
Det går ikke an å rase over at man mister norske arbeidsplasser på grunn av en tollgrense, når man ikke har gjort noe som helst annet for å støtte disse norske arbeidsplassene de siste 30 årene heller.
Utover dette ønsker jeg meg en ny Sotrabro. Jeg ønsker meg en kortere vei til Os, og jeg ønsker meg et bedre veinett i Hordaland generelt sett.
Jeg har bare ikke lyst til at de skal sprenge under huset mitt.
